Platon var etter vår standard ein god gammaldags kulturkonservativ kommunist, ei slags blanding av det mest ytterleggåande i KrF og Raudt. I denne slåande passasjen frå Lovene, der Platon (tilsynelatande) kritiserer postmodernismen og 68-generasjonen i ein diskusjon om musikken i Aten, er det den konservative røysta hans som talar (mine uthevingar):
…etter som tiden gikk, oppsto den umusiske lovløsheten anført av diktere som nok hadde dikterisk begavelse, men ikke kjente til musikkens lover og regler. Med bakkisk begeistring og besatt av en lystsøken som gikk ut over det sømmelige, blandet de sørgesanger med hymner og paianer med dithyramber, de etterlignet fløytemusikk med lyren; alle forskjellige elementer brukte de om hverandre. I sin uforstand skapte de uten å ville det den vrangforestillingen at det ikke er noe som er “riktig” i musikken, og at den riktigste målestokk er hvor stor nytelse musikken gir, uansett om den som bedømmer den, er et godt eller dårlig menneske.
Gjennom den slags diktning og gjennom tilsvarende uttalelser ga de folk flest en holdning til musikk preget av lovløshet og en freidighet til å uttale seg som om de var kompetente kritikere. Slik fikk vi et høyrøstet publikum i stedenfor et taust, som om publikum hadde greie på hva som var vakkert eller ikke i musikken, og musikkens aristokrati ble til et vederstyggelig “theatrokrati”. (…) det som vi nå så vokse frem, var at alle trodde de forstod seg på alt, ingen lover gjaldt lenger, og deretter fulgte frimodigheten. I den tro at de var spesialister, mistet de alle hemninger, og fryktløsheten førte til frekkhet. For dersom man blir så freidig at man ikke frykter meningen til den som er bedre enn en selv, da får man nettopp denne vederstyggelige frekkheten som oppstår av en altfor løssluppen frihet.
